Jeg hater medisin. Jeg får ingen glede av å lære, har minimalt med nysgjerrighet for faget. Burde man ikke ha det etter et par års lesing? Jeg liker mennesker, og jeg liker menneskene jeg studerer med, jeg liker legene jeg jobber med og jeg liker lærerne vi har. Hva er det jeg jobber for? Hadde jeg gitt samme innsats dette drittstudiet krever av meg hver dag for at jeg skal stå opp til hva som helst annet hadde jeg kommet langt. Hadde jeg jobbet på McDonalds eller på Kiwi og gjort like mye for dem som jeg jeg har gjort “for meg selv” her skulle jeg eid restauranten/butikken etter kort tid. Det går mer og mer opp for meg at hva jeg jobber mot er bortkastet. Hva skal verden med en annen lege – hva gjør en lege som er viktigere enn en rørlegger? De trenger rørleggere på Gaza og. Ok, i emergency medicine kan du kanskje hjelpe noen som er syke, og det er kanskje mer “belønnende” når du kommer til himmelen – vent litt; noe som ikke rimer her… HIMMELEN!? Poenget mitt er at det er en jobb som alle andre, og skal man velge en jobb må man velge noe man liker å gjøre. Jeg streber ikke etter å være best i medisin, ikke engang best i klassen. For dette er et studie alle kan gjøre, i likhet med at alle kan rydde i hyllene på Kiwi kan og alle sitte i 8 timer og pugge neuroleptiske droger. Jeg vil gjøre noe jeg liker som ikke alle klarer. Jeg liker penger, jeg liker prestisje og jeg liker musikk. Vel, jeg trader aksjer, har flere businessideer og jobber som musiker. Kanskje kan livene kombineres, men jo mer jeg klarer å prestere på de feltene jeg interesserer meg for, jo mindre interesserer jeg meg i å drive på med det jeg gjør. Medisinen er den slemme forelderen som får skylden, som ikke gleder meg. Det vil si; medisin bringer meg glede i den grad glede kan defineres som fraværet av misére og stress rett etter eksamen. Som de sier; alt er relativt.
En annen ting er at jeg føler meg som en total idiot når jeg hver dag begynner med å lure på om jeg skal orke å gå på skolen. Er ikke dette noe man (etter grunnskole og videregående) skal glede seg til å gjøre for å lære mer om det man brenner for? 18-åringer er for unge til å velge hva de skal jobbe med resten av livet. En løsning kunne vært å ha, i stedet for i niende-klasse, å ha arbeidsuken i tredje på videregående, så kan man se om man virkelig vil gjøre det man ønsker å søke seg til.
Man jobber for seg selv, man burde skjønne det og aldri jobbe for noen andre. “Gjøre samfunnet en tjeneste” ved å bli lege? Spar meg for troen din på verdien av egne evner. Evnene dine er ikke verd mer enn 6-700.000 kr i året toppen. Men de er heller ikke mindre verdt enn 4-500.000kr i året, så noen av disse samfunnets tjenestemenn gjør kanskje samfunnet en tjeneste ved å selge sitt intellekt og sin tid på billigsalg til staten. Om leger virkelig er så smarte, så kunne de vel gjort noe annet. De færreste velger medisin og vet hva de går til. Det tar mange år å forstå dynamikken mellom sykehuset og privatlivet, og det har kostet tusenvis av ekteskap.
Har bablet fra meg for nå. Jeg er trøtt, sliten og føler meg utbrent. Er lei av å stresse fra eksamen til eksamen - er lei. Så veldig lei.
